Jeg hadde en bror som begynte å bruke anabole steroider allerede på ungdomsskolen.
Broren min var en god del eldre enn meg, og jeg var så liten da han startet med anabole steroider, at jeg tenkte nok ikke så mye over det i barndommen. Det var bare sånn det var liksom.
Men jeg husker at han kunne være veldig mutt noen dager, og at han andre ganger kunne bli fort hissig.
Det var først da jeg ble eldre jeg skjønte at det var forskjell på hvordan det var hjemme hos oss og hvordan det var hos andre kompiser. Festene varte liksom alltid litt lenger hjemme hos oss, og det kunne være vanskelig med temperamentet og svingningene. Jeg merket det godt de gangene han prøvde å kutte det helt ut etter å ha vært på lenge. Da opplevde han mye bivirkninger, ble veldig deprimert og alt var liksom dritt. Han prøvde å slutte flere ganger, men det ble for vanskelig.
Jeg har vært mye bekymra for han oppigjennom. Det endte jo dessverre med at han tok sitt eget liv, sannsynligvis som følge av steroidene og livet generelt.
Det å være så tett på en som bruker anabole steroider, har først og fremst påvirket meg til ikke å begynne med det selv. Både fordi jeg så skyggesidene og bivirkningene, og fordi broren min rådet meg til å holde meg unna. Også har det vært vondt å se hva bruken gjorde med han.
Jeg tror han fortsatt hadde vært her i dag om han ikke hadde begynt med steroider. Broren min og jeg hadde en nær relasjon og kunne prate om det meste, til og med om de vanskelige periodene med depresjon.
Jeg tror det er lurt at pårørende lærer mer om hvordan steroider påvirker både kroppen og hodet. Det har i hvert fall gjort det lettere for meg å forstå hvordan broren min plutselig kunne endre personlighet. Og det at vi i familien faktisk kunne snakke åpent med han om bruken, var egentlig veldig verdifullt – for alle.
Oslo universitetssykehus HF, Steroideprosjektet • Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo • steroider@ous-hf.no • Om personvern • Utviklet av Circus Reklame og Design
